Lars Tangen

Nå er det virkelig på tide at jeg skriver et innlegg om et seriøst emne igjen, ikke bare sminke og fjas hele tiden. Jeg liker å tenke. Jeg tenker hele tiden. Jeg kan ligge i sengen fra jeg kommer hjem fra skolen til jeg sovner, og det eneste jeg gjør er å tenke. Jeg funderer over alt mulig rart; livet, kjærligheten, mennesker, og hva som egentlig er meningen med diverse hendelser. Sånn går jo dagene, haha. Så da kan jeg like godt skrive om noe jeg har tenkt på mye i det siste.

Ingen mennesker er perfekte, og alle har det ikke bra hele tiden. Men det mange kanskje glemmer er at det er ikke alltid de som ser tristest eller mest dyster ut som har det vondt - kanskje det er den personen som smiler hele tiden og alltid har noe positivt å komme med? Før i tiden var jeg tidenes loner, få venner, jævlig utseende - ja, jeg hadde det generelt sett ganske ille. Og da brukte jeg all min tid på å misunne de som alltid smilte og tilsynelatende hadde det helt fantastisk, og dømte dem. 

14 år gammel i Kroatia.

Nå har jeg jo blitt den blide personen som tilsynelatende har det totalt smashing hele tiden, jeg smiler med de overblekede tennene mine, får høylytte latteranfall annenhvert minutt og har mange gode venner. Men jeg har det jo ikke bra med meg selv fordi om. Når jeg er alene ligger jeg i sengen min og tenker FML FML FML (Fuck My Life for dere som ikke har fått det med dere, welcome to 2002 liksom). Jeg er jo ikke fornøyd med livet mitt i det hele tatt, selv om jeg vet at jeg har utrolig mye å være glad for, og det er utrolig mye jeg setter pris på. Men selvsagt setter jeg fokus på alt som kunne vært bedre, istedenfor alt som kunne vært verre. Dette skjer hver eneste gang jeg har vært et annet sted enn Molde, og kommer tilbake til verdens mest tragiske by og bare vil dø.

Jeg er jo fornøyd med meg selv på veldig mange måter, men jeg er svært misfornøyd med hvordan jeg takler visse situasjoner som oppstår stort sett hele tiden, og jeg failer like hardt hver eneste gang. Hver gang jeg har failet på disse områdene bruker jeg ukesvis, kanskje månedsvis, til å komme meg igjen - og når jeg endelig står oppreist blir jeg slått i trynet atter en gang, og alt skjer på nytt. Det er som om jeg er i en ond sirkel jeg aldri kommer ut av. For å føle meg bedre legger jeg skylden på alle andre enn meg selv, selv om jeg vet at det er meg selv det er noe feil med, ikke nødvendigvis alle andre. Jeg orker ikke mer av dette tullet nå, snart gir jeg opp så ille heftig at det ikke burde vært lov. FML.